Tre, to, en
og med det skal det liksom være slutt på alt
med ett er alt stille, og ikke en gang solskinn kan forandre noe.
Det er jo merkelig at folk bryr seg
når du er sulten,
men ikke når du forteller noe
trist.

Det er ikke fullt før det renner over
men når du minnes på at ditt beger ikke engang var ment å eksistere
Da tenker du brått litt nøyere gjennom tegnene du ser

Jeg er ikke usynlig, men det jeg vet
Det er usynlig.
Det er det kun jeg som kan se
klart for meg

Det finnes ingen ordtak for idag.

Brått
Ble det stille.
Brått ble jeg stille.
Jeg prater om været og om iskrem.
Jeg prater om musikken, men ikke hva den sier meg. Ikke hvor lite
den beskriver noe som helst.

Folk er naive fordi det er lettest.

Men jeg skylder ikke på folk.
Det er kun én persons feil.

Og du kan jo gjette hvor
du finner henne.

Nettopp.

Flere øyeblikk står stille
for alltid og alltid.
Noen vet om det.
Men det er enda ingen som vet noe OM det.

Folk er naive fordi det er lettest.

Ikke har jeg mistet noen.
Har jeg derfor kanskje ikke rett til å miste meg?
Kan ikke noen dø fra meg, så jeg har retten
til å gråte.
For man har ikke rett til det
med mindre noen er vekk
fysisk.

De er lettere enn vinden og tykkere enn metall
Minnene
og de er usynlige.
Og det må de være

For vi har ikke rett
til å klage
over noe som ikke er fysisk.

Derfor skriver jeg gåter. Så du skal synes synd på meg.
Uten å vite
noe som helst.